tre-barn-og-ponni-paa-ridebanen

Relasjonell læring med hest

Utvikling av en miljøterapeutisk metode for barn som bor på
barnevernsinstitusjon

Dette er et utdrag fra min mastergradsoppgave. Du kan laste ned hele masteroppgaven ved å klikke på linken under:

MASTEROPPGAVEN-_Hestedager-for-barn-pa-institusjon_Download

Hvorfor en mastergradsoppgave om hest i miljøterapi? Personlige og jobbrelaterte erfaringer, genuin interesse, og ikke minst tanken på å tilføre kunnskap i et voksende fagfelt er drivkraften bak denne studien. Bruk av hest som terapeutisk og pedagogisk metode har lenge vært et felt jeg har ønsket å utvikle meg innen, og et felt jeg har ønsket å bidra til fremme med
å tilføre positive utviklingsbidrag. Forskningsmiljøet på Ås har vist seg å være svært inspirerende underveis.

Jeg vil rette en særlig takk til min engasjerte og svært oppmuntrende veileder Erling Krogh på seksjon for læring og utdanning. Institutt for matematiske realfag og teknologi ved Universitetet på Ås. Dernest min biveileder Marc Esser-Noethlichs, LUI ved Høyskolen i Oslo, for metodeveiledning og gode utførelsestips. Den aller største takken skal nok rettes mot de fire herlige barna på Lilletun gård som har vist deltagelse av ypperste klasse. Uten dere hadde denne studien forblitt en prosjektbeskrivelse av en studie jeg en gang ønsket å gjennomføre. ”Janne”, uten ditt engasjement hadde dette heller ikke blitt prosjektet som det ble, takk for din støtte og deltagelse! Pappa skal selvfølgelig også ha takk for tålmodige timer med språkveiledning og diskusjon av dilemmaer og frustrasjoner underveis. Takker også mamma og lillesøster for støtte og oppmuntring. Også til slutt, gode venner for støtte og tålmodighet når jeg har hatt litt lite tid.

Sammendrag

I denne studien har jeg utviklet en miljøterapeutisk metode for barn som bor på barnevernsinstitusjon – relasjonell læring med hest. Studiens problemstilling er: Hvordan kan stell og bruk av hest utvikles og systematiseres som miljøterapeutisk metode for å styrke barnas lærings- og utviklingsmuligheter. For å belyse denne problemstillingen har jeg gjennomført et fire ukers prosjekt med hestedager hver tirsdag og torsdag for fire barn som bor på en barnevernsinstitusjon. Datainnsamlingen ble gjort gjennom deltagende observasjon i feltet, og gjennom samtaler med barna hvor vi skrev på ”Mestringskort” som jeg hadde laget på forhånd.


Studiens teoretiske grunnlag hviler på relasjons- og tilknytningsteori og relasjonell og erfaringsbasert læringsteori. Tilknytningsteorien synes nyttig som bakteppe for forståelsen av utfordringene barna kommer inn i institusjonsmiljøet med. I miljøterapi vil det imidlertid være viktig å være åpen for at barn kan vokse og forandre seg. Tidligere erfaringer og opplevelser setter ingen absolutte grenser for barns fremtidsmuligheter. Relasjonell læringsteori tar nettopp utgangspunkt i en tro på menneskets endringspotensial. Én grunntanke i denne tradisjonen er at mennesket er lærende og at det stadig kan utvikle seg. Empirien består av sitater og beskrivelser av hendelser fra feltarbeidet. Gjennom drøfting i forhold til relasjonell læringsteori belyses eksempler på bruk av hest i miljøterapi, sosiale ferdigheter som barna har fått trene på under prosjektperioden, hvordan barna har fått oppleve mestringsglede gjennom én av aktivitetene vi har utført – voltige, og til slutt hvordan barna har opplevd denne bruken av hest. Skildringen av barnas opplevelser av hesteaktivitetene er hovedsakelig tuftet på samtalene med barna og hva de skrev på mestringskortene. Barna fikk sette kortene i hver sin perm slik at de kunne samle på mestringsopplevelsene sine og hente dem fram igjen.

Bruk av hest i miljøterapi synes å fungere godt for disse barna. I samværet med hesten kunne spente relasjoner nedtones og barna kunne få tillit til og trening på å etablere relasjoner, få trene på sin mestringsevne og derigjennom få styrket tro på seg selv som ”en som kan”.

Du kan laste ned å lese hele masteroppgaven her:

MASTEROPPGAVEN-_Hestedager-for-barn-pa-institusjon_Download

sauer-jages

Skoletrøtte elever, inne på tunet

Deilig følelse

«For en deilig følelse, å kunne mestre et så stort dyr». Grønn omsorg, inn på tunet. Det er dette det handler om! Sitatet er fra en tenåringsgutt som var med på ridetur for noen år siden. Vi har også sett tilbaketrukne barn og ungdom, ta ledelsen og kontrollere store hester. På andre arenaer er de gråsonebarn, på gården er de mestringsbarn.

Grønn omsorg i skolesammenheng?

På skolen finner vi elever i alle klassetrinn med behov for tilpasset opplæring og alternativ undervisningsopplegg. Vi hører om det i medier og i politiske sammenhenger. Elever som feiler i skolesammenheng, som dropper ut, som har sosiale utfordringer. På tunet kan de få oppleve en annen hverdag, et avbrekk med praktiske oppgaver som gir mening og har nytteverdi der og da. Når hesten får mat eller stell blir den glad. Og elevene får positiv respons på jobben de har gjort. De mestrer. Elever som har havnet i gråsoner i skolesammenheng kan ofte ha oppfatninger av seg selv som «en som ikke kan». Deres erfaringer med stadig å mislykkes ut fra hva som forventes faglig og sosialt bygger oppunder slike oppfatninger. Slik kan det utvikles en negativ sirkel der elevenes erfaring med å mislykkes farger deres oppfatning av seg selv i møte med nye oppgaver, og sjansen for å mislykkes igjen øker. Noen gråsoneelever kommer seg gjennom skoleløpet, men noen klarer ikke å gjennomføre skolen – de dropper ut.

På gården

På gården får elevene arbeidstrening knyttet til den naturlige driften på gården og med dyrene. Målet er at oppgavene og samspillet skal gi læring og utvikling, både sosialt, relasjonelt og praktisk. Under følger noen «små historier» om skoleelever i ei lita bygd som har fått ta del i gårds- og hesteaktivitet som alternativt pedagogisk opplegg. Historiene er plukket ut for å belyse ulike situasjoner der vi «treffer noe» inne på tunet som, naturlig nok, er vanskelig å treffe på en skole med mange elever med ulike forutsetninger og behov.

 Verdifullt for elevene

Den første historien er om ei usikker jente med en kjent diagnose. Skolen beskrev henne som usikker og en som lett mister fokus.

«Hesten speiler deg»

Første dagen på gården fikk vi se mye av usikkerheten. Usikkerhet i kombinasjon med nysgjerrighet og deltagerlyst. Allerede her har gården som arene et ess i ermet. Dyr har en nesten automatisk tiltrekningskraft på barn. Da vekkes nysgjerrighet og motivasjon. Den usikre jenta fikk tildelt en ponni i hennes egen størrelse, og med noe av de samme forutsetningene; litt ufokusert og usikker. Både jenta og ponnien var best tjent med at den andre opptrådde rolig og forutsigbart. Det fantastiske med noen dyr, er at i en slik situasjon vil dyret, i dette tilfelle hesten, automatisk regulere sin og sin leders atferd på en måte som «tvinger frem» ønsket atferd fra begge parter. Et enkelt eksempel: «Å hente hesten fra hagen ute». Dette er en aktivitet vi gjør hver dag. Når jenta går med ponnien i tau og mister fokus på aktiviteten, vil ponnien gå sin egen vei, for eksempel ned med hodet for å spise gress. Dette merker selvsagt jenta, og fokuset hennes kommer tilbake på ponnien fordi hun tvinges til å gjøre en handling; dra ponniens hode opp igjen og få ponniens fokus tilbake til aktiviteten å leies inn i stallen. Ponnien speiler jentas atferd og hun må regulere sin atferd for at ponnien skal gjøre det hun ønsker at den skal gjøre – å følge jenta som leier den.

Ute på ridetur fortsetter dette «samspillet». Om jenta mister fokus, mister ponnien fokus og jenta minnes på å være tilstede i aktiviteten. Påminnelsen får hun fordi ponnien også «glemmer seg» og mister retningen fremover den veien de skal gå. Da må jenta fokusere og styre ponnien på rett vei igjen. På en ridetur nærmere jul sa jenta, «nå mistet ponnien fokus fordi jeg ikke var fokusert».

Et annet sitat: «Jeg blir rolig når jeg gjør noe som er godt for meg.» Samvær med dyr kan også virke beroligende!

Samarbeid i stallen

Den andre historien er fra en økt senere i perioden. Vi skulle børste hestene. Den usikre jenta hadde blitt tryggere og kunne på dette tidspunktet være alene inne i boksen med ponnien, men hadde en dag der hun var mer usikker igjen. Hun spurte etter hjelp og om noen kunne være der inne sammen med henne. Den mest erfarne eleven var tidlig ferdig med sin hest og tilbød seg å hjelpe på egen initiativ. De to børstet hesten sammen og fant løsninger på oppgaver der den usikre eleven vegret seg. Et eksempel er å rense under hestens hover. Dette kan oppleves som skummelt for mange. Hestens ben må løftes, og så kan man rense med en hovskrape. Den «trygge eleven» foreslo at han kunne løfte benet så jenta kunne få prøve å rense med hovskrapen. Så tok de en og en fot, den erfarne eleven løftet hestens ben, og den usikre jenta fikk rense under og fullføre oppgaven. Dette fortsatte de med.

Denne historien har to sider ved seg som jeg vil fremheve. Det første er at elevene samarbeider, som jo kan være utfordrende både i skole- og arbeidssammenheng. Det spesielle med dette samarbeidet er at elevene ikke er satt i gruppe sammen for å samarbeide. De er begge motiverte for oppgavene sine og denne motivasjonen lokker frem initiativ til naturlig samarbeid. Det andre er at den usikre jenta både erkjenner sin usikkerhet og konfronterer den istedenfor å gi opp eller få noen til å ta over oppgaven hun er i gang med. Igjen er det motivasjonen til og ønsket om å gjennomføre oppgavene som trigger handlingen.

Den siste historien er om ene elev som ikke er skriveglad og som gjerne styrer unna skolearbeid. En dag kom denne eleven løpende inn med en mappe og sa høyt, «se hva jeg har laget». Han viste meg mappen. Han hadde samlet ark med beskrivelser og mestringsopplevelse fra hver økt. I tillegg hadde eleven lagt inn bilder der han hadde beskrevet situasjoner og laget beskrivelser til bildene. Han hadde selv valgt å gjøre mer enn det som var forventet av han. En av de andre elevene har etterspurt lekse og ønsket å skrive mer om gårdsdagene.

 

Viktig i forhold til læreplanen

Folkehelse og Livsmestring er en blant flere grunnpilarene i læreplanverket som ligger til grunn for opplæring i fag. Disse verdiene er svært sentrale på gården. Gjennom meningsfulle og konkrete oppgaver og aktiviteter, får elevene oppleve mestring og å være til nytte. Oppgavene er meningsfulle og gir direkte resultater. Dyrenes respons er også sentral. Responsen er umiddelbar, ærlig og uten forhåndsoppfatninger eller bakgrunnsinformasjon. Det vil si at elever med en relasjonell vanskelig bakgrunn, slipper å forholde seg til sin bakgrunn eller diagnose i samvær med dyrene. Dette kan forenkle prosessen med å mestre en oppgave.

Typiske ferdighetstrening på gården kan være: Relasjonstrening og selvregulering i all håndtering av dyrene, og i interaksjoner med hverandre. Sosial kompetanse på flere nivåer og forskjellige situasjoner. Empati gjennom det å ivareta dyr.

Elevene får også oppgaver som kan relateres mer direkte til skolefag. De får blant annet veie opp høy til dyrene, 5kg til stor hest, 2 kg til liten hest, osv. Og de måler opp kraftfor med desilitermål.

Vi ser ofte at elevene er overrasket og stolte når de oppdager hva de har mestret en dag. Vi avslutter alltid med at elevene skal finne en ting de har mestret den dagen og skrive det på et kort vi kaller mestringskort. Elevene fyller ut et A4 ark hvor de skriver om hva de har gjort, om det kan relateres til noe de gjør på skolen, og dagens mestringsopplevelse. Vi hjelper elevene å sette ord på hva de har mestret. Metodikken vi bruker her, stimulerer ytterligere til positive utvikling av de grunnleggende ferdighetene nevnt ovenfor. Sammen med gården og dyrene som arena – er metoden med på å styrke det vi kaller skolehelse. Vi vil styrke elevenes trivsel og motivasjon og tro på seg selv som skoleelever. Vi gir dem et avbrekk med mening.

Sitat fra en elev på ridetur; «Jeg gjør skolearbeid bedre på tirsdager, da vet jeg at jeg kommer fortere hit».

Grønn omsorg – verdifullt for elever og for samfunnet

Drop out fra skolen er et stort problem ikke bare for den enkelte elev og familie, men også for storsamfunnet. Såkalte skoletapere får som kjent oftere enn andre barn og unge problemer med å finne seg til rette i samfunnet, med de til dels store utgiftspostene på helse- og sosialbudsjettet som dette innebærer. Hvis skoletrøtte elever kan få næring til trivsel og motivasjon og styrket tro på seg selv ved hjelp av erfaringer inne på tunet vil dette kunne være et vesentlig bidrag til å redusere faren for at de skal bli «tapere». De kan bli mestringsbarn i stedet for gråsonebarn.

binary comment

Inn på tunet som dagtilbod for demente

Eldre personar med demens er ei gruppe som aukar i omfang og det er behov for fleire og tilrettelagde dagtilbod. Inn på Tunet ser ut til å være eit fullverdig alternativ som i stor grad stettar krava Helsedirektoratet har sett når det gjeld dagtilbod.

Kjensla av å være til nytte, av meiningsfulle oppgåver, av gode venner som gjer kvardagslege ting i lag. Slike kjensler kan bety mykje i ein kvardag der dagane har vorte til dels eller heilt innhaldslause, både for dei det gjeld og dei pårørande.

Hovudmålsettinga i demenslova som trer i kraft i 2020 er at personar med demens skal få delta i samfunnet og så langt som råd få bu heime. På garden kan personar med demens få delta og vere aktive i et lite og avgrensa samfunn, som i stor grad er del av storsamfunnet vårt. Mjølk, kjøtt og korn har dei fleste i kjøkkenet sitt og det vert produsert på gardane.

Demensomsorg 2018 – kvar står vi i dag?

Demens – ein diagnose som opptrer hyppigast blant eldre og som på ein ukontrollert måte tek kvardagen i frå dei som er ramma. Det som har vore livet og kvardagen er ikkje lenger det når hukommelsen, språk- og/eller orienteringssansen sviktar. Etter kvart som sjukdommen utviklar seg, treng ein hjelp til det ein før har greidd sjølv. Mange mistar motivasjon og initiativ, og får innhaldslause dagar. Det kan være utfordrande, også for dei pårørande.

Å være pårørande kan opplevast både psykisk og emosjonelt belastande. For mange er det også praktisk utfordrande i ein kvardagskabal med familie og arbeidsliv. I dag er det om lag 77 000 personar med demens i Noreg og det er forventa ei dobling av talet dei neste 20 åra. Av desse 77 000 er det mange heimebuande som treng hjelp og som manglar innhald i dagane sine. I 2020 trer ein ny lov i kraft, demensplan 2020. Lova er tufta på problematikken kring heimebuande personar med demens og har eit helsefremjande fokus der mellom anna kommunane får ei lovfesta plikt til å leggje til rette for og formidle dagtilbod til demente. Ifølgje Helsedirektoratet 2018 skal tilboda gje brukaren både aktivitet og innhald med meining i tillegg til å avlaste dei pårørande som og utgjer ei stor gruppe. Målsettinga i demensplan 2020 er at personar med demens skal få delta i samfunnet, og at dei skal kunne bu heime så lenge som mogeleg.

Fleire plassar i landet og i samarbeid med kommunar, er dagtilbod for personar med demens allereie etablerte og velgåande. I juni 2018 opna Helsedirektoratet for 350 nye dagtilbodplassar for personar med demens og alle kommunar kan søke om tilskot ved nyetablering eller utviding av plassar. 20 av plassane er dedikert til Inn På Tunet.

Inn På Tunet som dagaktivitetstilbod for personar med demens

I demenslov 2020 vert det stilt krav om at dagtilboda skal bidra til å ivareta brukaren sine funksjonar i dagleglivet og fremje livskvalitet. Aktivitetane i tilboda skal leggje til rette for brukarmedverknad, ha ein intensitet som gjer kontinuitet, sosialt samvær, meistring og tryggleik. Tilboda skal òg kunne bidra til å førebygge isolasjon og/eller kjensle av å være einsam.

Daglegliv på og livskvalitet på tunet

Eit gardsbruk fungerer som eit eige samfunn. Det er oppgåver og gjeremål knytt til drifta på garden, dei utfyller kvarandre og skapar heilskap og meining og som oftast ligg dei i til dels avgrensa og i naturprega landskap.

På garden må rutinar følgjast. Mange har dyr som krev dagleg omsorg og tilsyn og gjennom året er det hendingar knytt til årstidene. Desse hendingane og kvardagsrutinane på garden styrar aktiviteten kvar dag. Slik kjem aktiviteten naturleg og den gjev meining. Inne på tunet vil eit dagtilbod forme seg etter kvardagen på garden, noko som ser ut til å vekke motivasjon til brukarar som får dagtilbod gjennom Inn på Tunet. Samtidig gjer mangfaldet av aktivitetar og oppgåver rom for brukarmedverknad og til å spele på interesseområda til brukarane.

Helga Bele, som gjev personar med demens eit slikt tilbod, fortel at mange av dei som kjem til ho sjølv er oppvaksne på gard eller har arbeidd på gard som unge. Dei hektar seg lett på oppgåver dei kjenner frå åra som yrkesaktive på gard, noko fleire tilbydarar også opplever.

«Nei, dette er det jo gang’te» svara ei 89 år gammal dame ein gong då gardbrukar Solveig Haglund spurde om ho var sliten og kanskje trengde ei pause. Ho ville  jobbe vidare. Ho fekk vere til nytte og ho fekk sjå og oppleve at ho meistra. Om ho ikkje hadde like klåre minna om det ho hadde gjort, så hadde kanskje kroppen fått ei kjensle av å ha vore i arbeid og til nytte.

Krav til tilbydar av Inn på Tunet for personar med demens

Bruk som tilbyr Inn På Tunet må vere godkjende og merka av «Matmerk». Tilbydarane bør ha basiskunnskap om demens og kunnskap om personsentrert omsorg. Til dømes er det fleire med helsefagleg og pedagogisk bakgrunn blant Inn På Tunet-bøndene som tilbyr slikt i dag. Av desse er det fleire som har delteke på kurs oppretta av Aldring og helse, og kurset handlar om etablering, drift og kvalitetssikring av dagtilbod for personar med demens.

Eit samarbeid med kommunar og pårørande

Eit godt tilbod krev også relasjonsarbeid og samarbeid med instansar som kommune og pårørande. Frå og med 2020 er kommunane er pålagde å leggje til rette for dagtilbod for personar med demens og kommunane er som regel involverte i liva deira allereie gjennom å gje tenester som heimehjelp og heimesjukepleie. Ved sidan av det offentlege hjelpeapparatet, er som regel dei pårørande mykje involverte i det daglege livet til dei som er ramma av sjukdommen.

Ein tilbydar av Inn På Tunet for personar med demens arbeider altså på fleire plan og med fleire instansar. Det krev tilbydarar og kommunar som har auge for og som meistrar eit samarbeidet mellom dei involverte partane slik at dei i lag kan skape eit helsefremjande nettverk kring den som treng hjelp i tråd med lovverk og retningsliner for slik samarbeid.

Ein typisk dag på tunet

Helga Bele på Jostua i Surnadal fortel om «ein typisk dag» på hennar gard der dei har dagtilbod for personar med demens to gongar kvar veke. Gruppene kan være ulike dei to dagane. Enkelte personar kjem ein dag, andre kjem to dagar. Dei brukar totalt fem timar som inkluderer henting og heimkøyring, to måltid og ein eller fleire aktivitetar.

Køyreturen gjev både kvardagsrutine og innblikk i livet til dei som kjem på garden kvar veke. Ein rask titt i heimen og samtale på biltur kan gje gardbrukar følelse av interesseområde slik at dei best mogeleg kan leggje til rette for brukarmedverknad.

– Vi får også inntrykk av dagsforma deira. Kanskje nokre i gruppa ikkje er i form til enkelte aktivitetar den dagen og treng eit mildare alternativ, seier ho og legg til at med garden og miljøet kring den, kan dei som oftast leggje til rette for ein annan eller meir tilpassa aktivitet. Sjølv om det er slik at det som skjer på garden, primært bestemmer aktiviteten, er det alltid fleire ting som skjer på ein gard og ein gard har eit yrande liv og ein kvardag med rutinar som kan gje gode rammar for ei brukargruppe som personar med demens.

Brukarverknad og meistring på tunet.

«Eg dug ikkje til noko». Personen som sa dette fekk tilbod om Inn på Tunet som dagtilbod via kommunen.

Personar med demens mistar lett motivasjon når dei ikkje lenger meistrar kvardagslege aktivitetar som før. Dei kan gløyme, og dei mistar tillit til og tru på at dei kan. Det er viktig å ha med seg at eit dagtilbod kan ikkje behandle sjukdommen, målet med dagtilboda for personar med demens er å tilby samhandling og tilpassa aktivitet som kan bidra til betra livskvalitet.

På tunet kan dei igjen få ei rolle der dei betyr noko og utfører oppgåver som betyr noko for andre. Det beste dømet på dette er kanskje det å gi dyra mat. Det må skje kvar dag, og dyra set uendeleg pris på det. Saman med bonden kan brukaren få gjere ei slik oppgåve i sitt tempo og han får direkte respons på oppgåva de har utført, ein respons som ikkje gjer rom for tvil om at dei har meistra. Ein fjøs med kyr som masar på fôr, og som plutseleg er stille og ein berre ser og høyrer fornøgd tygging. Fleire gardbrukarar fortel at brukarar eller besøkande finn ro og seier at dei nyt lyden av dyr som tygg grovfor.

Ho som trudde ho ikkje kunne duge til noko lenger vart med på tunet og blei ein aktiv brukar av dagtilbodet. Der fekk ho sjå at ho kunne duge til noko og på den måten vart motivasjonen hennar vekt og ho fekk tru på eigne evner. «Det er jo dette som er livet», sa ho ein dag.

Fellesskap på tunet.

Eit dagtilbod skal fremje livskvalitet og bidra til å redusere og førebyggje isolasjon og kjensla av å være einsam. På eit gardsbruk kjem mykje fellestid og samhandling naturleg gjennom det som til ein kvar tid skjer på garden, i kontakt andre folk som har oppgåver knytt til garden som til dømes mjølkebilsjåfør eller dyrlege. Det er interaksjonar med tilbydar/bonde, dyr, andre tilfeldige besøkande, og med kvarandre i gruppa. I gruppa bygg dei fellesskap gjennom måltida og med at dei treffast kvar veke på same dag og til same tid.

Det å gjere oppgåver i lag, å samarbeide om felles oppgåver, felles mål, bidrar til at dei kan styrke kvarandre og føle meistring i lag. Slikt samarbeid og fellesskap kring praktiske nyttige oppgåver med eit felles mål har vist seg å styrke relasjonar og meistringskjensle. Eit anna døme på dette er dei norske handballgutane som har fått ei bok oppkalla etter seg. Boka heiter «Ubuntu, vi står sammen». Ubuntu betyr samhald og gutane seier ubuntu i kor kvar gong dei går ut på handballbana.

«Tenk at eg skulle få så gode venner når eg var blitt gammal».

Sitat frå ein person med demens og Inn på Tunet-brukar.

Kva finst i Møre og Romsdal

På Inn på Tunet sin heimeside ligg det ei oversikt over tilbydarar av Inn På Tunet for personar med demens. https://innpatunetmr.no/tilbydere/

Tre av desse Inn på  Tunet-gardane, Akslahaugen, Jostua Bele og Oppistua, er med i eit forskingsprosjekt om demensomsorg og Inn på Tunet. https://www.aldringoghelse.no/demens/

Kjelder:

Aldring og Helse 2018: «Dagaktivitetstilbud. Tilrettelagt for hjemmeboende personer med demens og pårørende». Henta frå: https://www.aldringoghelse.no/demens/

Aldring og helse 2018: «350 nye plasser til dagaktivitetstilbud for personer med demens». Henta frå: https://www.aldringoghelse.no/alle-artikler/350-nye-plasser-til-dagaktivitetstilbud-personer-med-demens/

Dvergsdal 2011: Relasjonell læring med hest : «Utvikling av en miljøterapeutisk metode for barn som bor på barnevernsinstitusjon». Henta frå: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/188708

Helsedirektoratet 2018: «Dagaktivitetstilbod for personar med demens». Henta frå: https://helsedirektoratet.no/demens/dagaktivitetstilbud-for-personer-med-demens

Nasjonalforeningen for folkehelsen 2018: «Kva er demens». Henta frå: https://nasjonalforeningen.no/demens/hva-er-demens/

Norges håndballforbund 2015:  «Boka om samhold». Henta frå: https://www.handball.no/nyheter/2017/04/boka-om-samhold/